En ukjent helt
Han sto ikke alltid fremst på fotografiene. Han plantet ikke flagget på polpunktet. Men i byssa, ved ovnen og rundt bordet skapte han noe som var like avgjørende: varme, rytme og menneskelig trygghet. På ekspedisjoner der kulde, mørke og isolasjon kunne tære ned selv de sterkeste, ble Lindstrøm et fast punkt. Han lagde mat, holdt humøret oppe, fant løsninger og minnet mannskapet om at livet fortsatt hadde smak.
Det sosiale limet
Roald Amundsen forsto betydningen av ham. I dagboka 5. april 1911 skrev han om Lindstrøm: «Han har ydet de norske polarexpeditioner større & verdifullere tjenester enn noen annen mann.» Det er et sterkt sterk utsagn fra en mann som sjelden brukte store ord uten grunn. Men Lindstrøm var mer enn kokk. Han var ishavsgutt fra Hammerfest, sjømann, samler, historiebærer og et sosialt midtpunkt. Han samlet planter, steiner og fugleskinn fra polarferdene, og han tok med seg kunnskapen fra ishavet inn i ekspedisjonenes hverdag. Kanskje var det nettopp dette som gjorde ham så viktig: Han forsto at overlevelse ikke bare handler om proviant, men om mennesker. Om å få dagen til å henge sammen. Om å holde varmen i rommet, også når verden utenfor var is.
Det første møte
Det første møtet med de store polarheltene kom ikke gjennom en lang ferd i isen, men på hjemreisen. Da Fram kom tilbake etter Nansens første Fram-ekspedisjon i 1896, ønsket Nansen en førsteklasses kokk på triumfferden sørover fra Tromsø til Kristiania. Lindstrøm fikk oppdraget. Den korte reisen ble et vendepunkt. I byssa på Fram ble han kjent med Fridtjof Nansen og Otto Sverdrup — og veien inn i den norske polarhistorien åpnet seg.
Lang farstid i isødet
Lindstrøm var ikke en mann som bare fulgte én ekspedisjon. Han var med der norsk polarhistorie ble skrevet. Først med Otto Sverdrup på den andre Fram-ferden fra 1898 til 1902, der store områder i det kanadiske Arktis ble kartlagt. Deretter med Roald Amundsen på Gjøa-ekspedisjonen fra 1903 til 1906, da Nordvestpassasjen ble gjennomseilt for første gang. Senere fulgte han Amundsen sørover med Fram, til basen Framheim og ekspedisjonen som endte med erobringen av Sydpolen i 1911. Etterpå fortsatte han på nye ferder mot Sibir. Få nordmenn hadde så lang og nær erfaring med polarferdenes hverdag som Lindstrøm.
